Mye historikk fra Knaben gjengitt av Jan Rob.
SNARVEIER

Bondedrift
Per Ivarson Ousdal – Pionerene
1. verdenskrig
Mellomkrigstiden
2. verdenskrig
Molybden
Fakta om Knaben-II-gruva
Vaskeribygningene
Arbeidsstokken
Nedleggelse
Sanden
Tårnet
Vaskeriet – Dagbrudd
Skole
Knaben Leirskole
Knaben Landhandel
Knaben Gruvemuseum

Knabens historie gjennom 200 år
Av Jan Rob, Knaben Leirskole / Knaben Gruvemuseum

Knaben Gruvor ligger i Kvinesdal kommune, Vest-Agder Fylke. Stedet har utviklet seg fra å være ett reint industrisamfunn til et turiststed. Selve gruvebyen ligger ca. 600 meter over havet, mens fjellene rundt varierer fra 800 til opp mot 1000 meter. I dette lett gåtte terrenget, kan man på oppmerkede stier få flotte naturopplevelser, og samtidig bevege seg i interessant industri-, krigs- og kulturhistorie. Stedet har pr. i dag ingen fastboende, men det finnes blant annet leirskole, landhandel og museum. I tillegg er det for tiden en meget omfattende hyttebygging.

300_x251120089067

Bondedrift

Oppsitterne på Knaben Gård har selvsagt alltid kjent til det gråglinsende, blyantlignende stoffet som finnes finnes isprengt i fjellet i Knabeheia. Allerede i 1795 var Etatsråd Holm på befaring, og konstaterte at det i fjellet fantes en del god “blianterts”. Oppsitterne skeidet også malm på den måten at de plukket med seg mindre stein hjem. I stua satt de i ledige stunder med hjelp av en syl, spiker, eller noe annet skarpt og pirket løs stoffet. Det hele ble solgt som i byen som blyant, for den samme pris som man fikk for smør. Man oppdaget også at stoffet kunne brukes som smøremiddel på kjerrehjul. Og om man smørte det på ovnsplatene, holdt de seg veldig fine.

I 1810 var Løitnant Floor på en “Økonomisk Reise” i Knabeheia på oppdrag for Selskabet for Norges Vel. Man håpet å konstatere at stoffet var var grafitt. To år senere kom rapporten. Den konkluderte at det slett ikke var grafitt, “men molybden, og det har således ingen økonomisk verdi”

 

Per Ivarson Ousdal – Pionerene

Den første organiserte gruvedrift ble iverksatt i 1885 av sirdølen Per Ivarson Ousdal, på det stedet som vi i dag kaller Knaben I. Markedet var lite og prisene lave. Klimaet var hardt, og boforholdene høgt til fjells var primitive.. Drifta de første årene var stort sett i gang bare noen måneder om sommeren Inntektene var omtrent store nok til å dekke utgiftene.

I 1897 oppdaget man at molybden kunne brukes i stållegering som en herder. Det var med på å gjøre molybdenet mer attraktivt.

I 1902 ble gruverettighetene for kr. 6.000,- solgt til et norsk konsortium med blant andre Sam Eyde i spissen. To år senere ble de samme rettighetene solgt videre for kr. 250.000,- til et engelsk firma, og gruva fikk navnet “Knaben Mines”. De startet anleggsvirksomhet for å få en mer moderne drift. Men markedet var fortsatt usikkert, og 1909 ble drifta innstilt.

 

1. verdenskrig

I 1913 startet en ny oppgangstid. Det ulmet i Europa, og man viste at molybden ville bli nyttig i en eventuell krig. Det ble gjort flere undersøkelser i Knabeheia, og landet ellers. Etter hvert som krigen startet og skred fram, økte interessen for gruvedrift. Jakten etter molybden tok helt av, og det ble rene Klondykestemningen i Knabeheia. Bakgrunnen var enkelt forklart slik. Engelskmennene gjorde avtaler om å kjøpe alle de større partier molybden som ble produsert. Tyskerne mislikte dette sterkt, og de overbydde fienden. På begynnelsen av året 1913 var prisene nede i 1.03 kr/kg. I løpet av 2-3 år steg de til ca 28 kr/kg. Ja, enkelte fikk faktisk solgt varen for 35 eller 40 kr/kg. Investeringslysten var stor. I Knabeheia ble det etter hvert etablert i alt 10 forskjellige gruveselskap. I tillegg ble det drevet i et utall større og mindre private skjerp. Da krigen var over, forsvant imidlertid markedet fullstendig. Lagrene på verdensbasis var overfylt, og ingen ville kjøpe molybden. De medførte depresjoner, og masse konkurser. I begynnelsen av året var det i alt 21 molybdengruver i Norge. Da året var slutt hadde alle gått konkurs. Unntaket var “A/S Knaben Molybdængruber”, gjerne kalt Knaben II.

Mellomkrigstiden

Riktignok ble driften innstilt. Men 6. august 1923 ble det under ledelse av Direktør Sverre Blekum igjen satt igang produksjonsdrift. Denne gang som den eneste Mo-gruve i landet. Nødvendige investeringer og tekniske problemer gjorde den økonomiske situasjonen vanskelig, og selskapet måtte i løpet av tjueårene igjennom flere gjeldsforhandlinger. I 1929 kjøpte Firma A. Johnson & Co, Stockholm opp masse aksjer på Knaben. Selskapet var fortsatt norsk, men aksjekapitalen altså svensk. Mesteparten av produksjonen gikk fra nå av til Avesta Sverige.

Ut over tredveårene vokste gruvedriften, og det ble stadig ansatt flere i gruva. Faktisk var det i andre halvdel av 30-årene ansatt over 430 mennesker i gruveselskapet. En regner med at det totale folketallet på Knaben da var over på over 700 mennesker.

I februar 1934 brant det gamle vaskeriet ved Stølen ned til grunnen. Det ble da besluttet å bygge nytt vaskeri i betong oppe ved gruvene. Dette er dette vaskeriebygget som i dag står igjen som et minnesmerke over gruvedriften på Knaben.

2. verdenskrig

Da 2. verdenskrig brøt ut, var Knaben den eneste molybdengruva i drift i Europa. Molybden var helt nødvendig i krigsindustrien. De første tyskerne kom til Knaben allerede 17. mai 1940. Ti motorsykler med sidevogner brummet oppover dalen. De kjørte helt opp til vaskeribyggningene, hvor de parkerte i en ring. Dette var nok en ren rekognoseringstur. Men det skulle nok ikke gå lenge før det kom flere tyskere til Knaben, både soldater og annet personell. Okkupantene overtok kontrollen. Men siden gruva var svenskeid, ble det gjort avtaler om at en del av produksjonen skulle gå til det nøytrale Sverige. I hvilken grad disse avtalene ble holdt vet vi ikke sikkert. Men faktisk var det i perioder under krigen hele tre direktører ved gruven om gangen, en norsk, en svensk og en tysk.

For de allierte var det om å gjøre å få stanset tyskernes lette tilgang på moybden. Derfor ble anleggene to ganger bombet av allierte fly. Første gang var 3. mars 1943. Midt på dagen, bokstavelig som lyn fra klar himmel, kom det ved halv-to-tiden om ettermiddagen først 5 engelske mosquitos-fly lavt over landskapet. De slapp sine bomber og forsvant. Noen minutter skjedde det samme, fem nye fly kom, slapp sine bomber og forsvant. Selv om angrepet totalt bare varte noen sekunder hadde hele 16 nordmenn og 1 tysk gruveingeniør blitt drept. Vaskeribygget var såpass ødelagt, at det ble satt ut av funksjon i mellom to og tre måneder. I dag finner vi, sentralt plassert i gruvebyen, en minnestein med navnene inngravert med navnet på de 16 nordmennene.

16. november ble gruva på nytt angrepet av fly. Denne gangen var det totalt hele 263 amerikanske B-17 bombefly i angrepet. Halvparten av disse hadde kurs for Vemork-anleggene ved Rjukan i Telemark. 131 hadde Knaben Molybdengruver som mål. Flyene kom høgt innover. Vanskelige lys- og vindforhold gjorde at flyene kretset lenge over gruvebyen før de første bombene ble sluppet. Det gjorde at de sivile fikk god tid på seg til å søke tilflukt i beskyttelsesrom. Selv om angrepet varte i over en time, mistet heldigvis ingen norske livet denne gangen. Hvor mange tyskere som ble drept har vi ingen sikre kilder på. Etter dette angrepet, besluttet gruveledelsen å flytte hele vaskeprosessen inn i fjellet.

Her direktør Lars Krogh i et NRK-opptak fra 1946 fortelle fra krigen

https://www.nb.no/nbsok/nb/98f14f918c589f7524dc700f3aaa1033.nbdigital?lang=no

Molybden

Molybden kommer fra det greske navnet på bly, molybdos, og var opprinnelig betegnelsen for forskjellige blyholdige substanser. Senere gjaldt ordet for visse blyglanslignende mineraler som grafitt, brunsten, molybdenglans og så videre.

Først i 1778 ble det av den svenske kjemiker Karl Wilhelm Scheele påvist at Molybdenglans var et sulfidmineral av molybden. I 1782 frigjorde en annen svensk kjemiker, T.T. Hjelm selve det elementære metall.

Molybden har atomvekt 96. Spesifikk vekt 10,2. Hardhet 5,5 i valset tilstand. Smeltepunkt over 2500 grader Celsius, bemerkelsesverdig høyt.

 

Knaben Molybdengurver – Knaben II

I 1916 dukker begrepet Knaben II opp. Men det hadde lenge vært kjent at det fantes malm der gruven ligger. De første skjerp ble foretatt at Ole Thoresen Knaben allerede i 1890. I 1902 undersøkte Sam Eyde området sammen med Tore O Knaben. Imidlertid var forekomsten av en slik art at det da ikke fantes tekniske muligheter for å vinne den ut.

I 1916 hadde man imidlertid på Knaben I høstet gode erfaringer med Elmoreprosessen, og det ble igangsatt prøvedrift på skjerpene av under ledelse av Oscar Haughom. Undersøkelsene var så gode resultater at man besluttet å bygge eget verksanlegg. Avbygningen skulle foregå ved hjelp av en dyp stoll, hvorfra malmen skulle føres med taubane til vaskeri ved Knabeelva, ca 800 meter unna.

1. januar ble det norske selskapet A/S Knaben Molybdængruber stiftet, og det ble startet aksjeinnbyding. Drifta var fram til og med 1919 kun sporadisk. 1. verdenskrig var slutt. Markedet var borte, og molybdenlagrene var på verdensbasis store. 6. august 1923 ble det imidlertid igjen satt igang produksjonsdrift. Produksjonen vokste, og man kom lenger og lenger inn og ned i fjellet.

 

Fakta om Knaben-II-gruva

Det har blitt drevet ned til 19. etasje
Klargjort ned til 21. etasje.
Det er 12,5 meter mellom hver etasje.
De høyeste strossene har en høyde på opp til 80 meter.
Fra topp til bunn regner vi en høydeforskjell på 280 meter.
Fra nord til syd er gruva ca. 1200 meter lang.
Knuseren hadde en døgnkapasitet på 1500 tonn.
I 1951 ble det regnet ut at man hadde brukt så mye dynamitt at den kunne blitt strukket fra Lindesnes til Kirkenes. Det ville ta 11 år å brenne den ut.

 

Vaskeribygningene

11. februar 1934 brant vaskeriet ved Knabeelva ned til grunnen, og det ble besluttet å bygge nytt vaskeri i betong oppe ved gruveanleggene. Dette kom i full drift i januar 1935. Siden har det vært flere ombygninger og påbygninger. Siste gang

Da andre verdenskrig brøt ut, var Knaben den eneste molybdengruva i Europa. Siden mineralet var så usedvanlig viktig i krigsindustrien, overtok tyskerne raskt produksjonen. To ganger ble gruva utsatt for allierte flyangrep. Tyskerne besluttet derfor å bygge nytt bombesikkert vaskeri inne gruven. Dette kom i drift kun i beskjeden målestokk, og var heller ikke ferdig bygget krigens slutt i mai 1945. Ikke før i 1957 ble vaskeprosessen flyttet ut i dagen igjen. Siste større påbygning skjedde så sent som i 1966, da den store møllehallen i nordre ende sto ferdig.

 

Arbeidsstokken

Hvis vi ser bort fra 2. verdenskrig, var det flest ansatte det i gruva mot slutten av 1930-årene. Da var arbeidsstokken på det meste oppe i mellom 430 og 450 ansatte. Tradisjonelt kom de fleste fra Fjotland og nabobygdene, Eiken, Sirdal, Kvinesdal, Åseral og Flekkefjord. Etter at krigen var ferdig, skjedde det imidlertid en viktig endring. Mange av de som hadde arbeidet i gruva tidligere valgte da i slutte. Borestøvet i gruva var en viktig årsak. I tillegg var det annet godt lønnet anleggsarbeid i distriktet. Dessuten var femtiårene en periode med stor utvandring til USA. Gruveselskapet laget da et program med å bygge greie eneboliger for arbeiderfamilier. De annonserte mye i Nord-Norge og mange yngre familier kom til Knaben fra nord. Faktisk ble nordnorske dialekter etterhvert mest framtredende på Knaben. Selv de “innfødte” snakket etter hvert nordnorsk.

 

Nedleggelse

Nærmest som lyn fra klar himmel kom beskjeden om at gruva skulle legges, Alle ble av direktøren kalt inn til et allmøte på Grubeheimen Forsamlingshus. Beskjeden var enkelt. Selskapet tjente ikke lenger penger på gruvedriften. Prisen var for lave. Et samfunn som nettopp hadde fått nye skole, en vei som ikke var helt ferdig, men kjørbar ble lamslått. Saken ble selvsagt slått stort opp i media. Et helt samfunn skulle nedlegges. Hva nå? En krisekomite ble valgt blant arbeiderne. De gjorde flere framstøt, særlig mot departementet. Men verken staten eller noen andre var ikke villige til å gå inn med midler. Arbeidsfolkene søkte jobb andre steder, alle ble tilbudt jobb i Avesta, Sverige. Noen reiste dit, andre reiste andre steder. Den ene flyttebilen etter den andre kjørte ned dalen. 30. april 1973 var siste arbeidsdag, gruveportene ble stengt og det var ubønnhørlig slutt.

 

Sanden

Det største minnesmerket etter gruvedriften finner vi nedenfor selve gruva, like sør og vest for gruvebyen, nemlig det store sanddeponiet. Gjennom årenes løp ble depoet større og større. Kanskje ville gruvedriften før eller senere blitt stoppet av problemene med å bli kvitt slammet. Dette måtte bli store mengder. Gehalten var lav, i snitt faktisk under 0,2 prosent. Det vil si at for å vinne ut 2kg molybdenglans, trengte man over ett tonn malm.

 

Tårnet

Det kanskje mest karakteristiske kjennetegnet på Knaben er heisetårnet. Her ble i sin tid all malm heist opp, før det ble sluppet ned i storknuseren. Nå kneiser tårnet stolt, i profil, hevet over alle andre bygninger på Knaben.

 

Vaskeriet – Dagbrudd

Etter nedleggelsen ble vaskeribygget rensket for alt innhold. Derfor står bygget i dag bare som et tomt skall, uten vedlikehold. Være og vind, samt menneskers trang til å ødelegge, har knust så godt som alle vinduer i bygget. Like bak finner vi dagbruddet, ikke spesielt stort, men det gir oss likevel et klart bilde av den aktivitet som en gang var inne i fjellet.

 

Skole

De første årene var det ikke barn på Knaben. Men etter hvert etablerte flere arbeidere seg med familie, og ønsket om å få egen skole ble kraftigere. Allerede i 1930 fikk man den første klassen, i en gammel brakke fra den nedlagte Ørnehommen Molybdengrube. Noen egen skolebygning ble ikke bygget før i 1954. I mellomtiden fristet man tilværelsen i forskjellige provisoriske bygg, f.eks. i kapellet og i Grubeheimen Forsamlingshus. Lærerkreftene var forholdsvis stabile. Men særlig under krigen ble undervisningen mangelfull. Læreren ble tatt til fange av tyskerne, og det var ikke lett å få tak i andre.

Skolebygget fra 1954 ble snart for lite. Befolkningen på Knaben innledet en kamp mot kommunen for å få et nytt skolebygg. Høsten 1972 ble kampen kronet med hell. Man hadde fått e ny flott skole med svømmehall og gymnastikksal. Men bare et halvt år etter at man hadde tatt den nye skolen i bruk, kom beskjeden om at gruva skulle stenges.

 

Knaben Leirskole

Da gruva ble stengt var man i tvil om hva man skulle bruke den nye skolen til. Men temmelig raskt kom tanken om å starte en leirskole fram. Vinteren 1974 ble det satt igang forsøksdrift. Det viste seg rakst å bli temmelig populært. Mange klasser kom til Knaben, og de hadde vellykkede opphold. For kommunen sin part var det flere brikker som måtte på plass, før den kunne starte opp for fullt. Men da Vest-Agder Fylke påtok seg å gjøre ferdig og vedlikeholde den nye bilveien, gjorde man vedtak om permanent drift fra 1977. To lærere ble første ansatt, siden kokker og vaktmester. Nå mottar skolen skoleklasser opp til 30 uker i året, både vinter, vår og høst. Om sommeren i ferier og i så godt som alle helger hele året leies skolen ut til forskjellige grupper og lag. Dette har blitt meget populært. Om noen ønsker å leie skolen, må de ta kontakt direkte med leirskolen.

 

Knaben Landhandel

Selv om så godt hele befolkningen flyttet fra Knaben i 1973, valgte butikkinnehaverene å fortsette. Det er alle glade for i dag. Butikken har beholdt den gammeldagse stemningen, men har likevel et moderne og rikholdig vareutvalg. Samtidig fungerer butikken som informasjonssenter for alle som behøver å vite noe om hva som skal skje på Knaben.

 

Knaben Gruvemuseum

Kvinesdal Kommune har i samarbeid med foreninga Knabens Venner startet med å bygge et museum på stedet. Foreløpig er det lokalisert til det gamle administrasjonsbygget. Besøkende får en grei innføring i hvordan det var å bo på Knaben tidligere, sosiale forhold og lignende. Knaben har også en dramatisk krigshistorie. Et tilfluktsrom er restaurert, og et flyangrep er simulert.

Ønsker du å vite hvor du kan kjøpe bøkene om Knabens historie, klikker du her